Jim Nerdal, NVBFs president 1994-1996 og leder av Nordnorsk Volleyballkomite og som det står i NVBFs historiebok fra 1996 «Jim Nerdal er kanskje den enkeltpersonen som betydde mest for framveksten og organiseringen av volleyball i Nord-Norge»

Hva skjedde i Nord Norge

Status for volleybalsporten i Nord Norge på 1960-tallet kan best beskrives ved å sitere fra «Det vilde kor» av landsdelens største dikter, Knut Hamsun:

«Vi lå der bak hundrede mile

og hele all verden gjemt.

Selv landets børn trodde halvt vi var til

men viste det ei bestemt.

Og noget så stedt til hvile –

nei noget så håpløst glemt»

Men det ble spilt volleyball rundt om i bygd og by. Husker selv fra guttedagenes friidrettstreninger på Sagbakken i Mo i Rana noen «gamle kaller» fra Jernverkets Bedriftsidrettslag som hadde satt opp et ikke tilnærmet stramt nett, og drev og slo en ball over nettet. På Nesna Lærerskole var det en gym.lærer med et varmt hjerte for volleyball – Arne Herseth – som ivrig lærte de kommende lærere å spille volleyball. Og mange av dem tok med seg lærdommen når de begynte sin lærergjerning på små og store skoler rundt om i landsdelen. I min tid i Nordland Idrettskrets mener jeg at jeg ved å sjekke gamle arkiver fant ut at Nesna Lærerskoles IL var den første Nord Norske klubben som ble tilmeldt Norges Volleyballforbund. På tidlig 1960-tall mener jeg å huske.  I gym.saler og bygdehus ble det spilt volleyball – ofte med selvkomponerte regeltilpasninger til størrelse og takhøyde i lokalene og til spillernes tekniske nivå. Men i forhold til den organiserte volleyballaktivitet og Norges Volleyballforbund var vi fortsatt «så håpløst glemt».

Så kom det en ny lærer til Røst – i 1970 mener jeg. En Raymond Wardenær som var nesten like avhengig av volleyball som av sitt daglige brød. Volleyball hadde vært spilt en god tid allerede i gym.salen på skolen, og Raymond ble – da han begynte å stresse de offisielle spilleregler -raskt satt på plass. På Røst spilte man etter Røstreglene – og det fikk også enhver tilflytter – uavhengig av vedkommendes volleyballbakgrunn – forholde seg til. Etter hvert fikk han dog mer gehør for både regelverk og en smule teknisk skolering, og Røst skoles Volleyballag ble klubb nr. 2 i Nordland. Og – ikke nok med det – i de årene Raymond var på Røst kunne man lese på første side av NVBF s meldingsblad «Volleyballnytt»: «Redaksjonens adresse: 8020 Røstlandet». NVBF var plutselig kommet til landsdelen «bak de hundrede mile».

Daværende idrettskonsulent  Nordland fylke -Leif Harald Paulsen – var interessert i å bidra til nye idretters utbredelse i nord. Og sammen med Raymond og med bistand fra en volleyballinteressert lærer fra Bodø – Arne Rødsand – ble det i 1971 arrangert et første trenerkurs i nord – i Bodø. Et velkjent navn i norsk volleyball – Harald Karlsen – tok turen nordover for å bistå sin gamle venn Raymond, med gjennomføringen av kurset.

Et frø var sådd, og i Tromsø befant det seg en volleyballinteressert lærer ved navn Peter Drecker, som etter hvert skulle bli en sentral kraft i utviklingen av volleyballsporten i Troms.

Men det skjedde mer i Nord Norge på slutten av 60- og begynnelsen på 70-tallet. Jeg har lånt tittelen på dette innlegget fra en bok som var et viktig bidrag til de strømninger som i denne perioden skulle prege Nord Norge – «Hva skjer i Nord Norge» av Ottar Brox.

Det var en tid preget av en kulturell, sosial og politisk oppvåkning, en tid da vi i nord begynte å se hva som skjedde med landsdelen vår. «Kor e hammaren, Edvard» sang Jack Berntsen, og ikke i noen landsdel var motstanden mot EF – og det man mente var en vei til ytterligere sentralisering – sterkere enn i nord. Herset med, og styrt fra Sør Norge hadde vi blitt i århundreder – å bli styrt fra noen enda lengre sør fremsto som enda verre. Og midt oppe i EF-striden kom det en «tykk lefse» av en innstilling – «Landsdelsplanen for Nord Norge og Namdalen» – en «oppskrift» for uhemmet sentralisering som signaliserte behov for hammer til gjenspikring av dører for langt flere enn Edvard.

Hva har så disse politiske og kulturelle strømninger å gjøre med det som skjedde med volleyballsportens nærmest eksplosjonsartede utbredelse i Nord Norge på 1970 tallet?

Egentlig så enkelt som det at vi hadde rett tilbud, til rett tid, og med  rett idrettsfilosofi i arven fra AIF – som den gang fortsatt var levende. Forbundet hadde en klar strategi og tiltak rettet mot økt utbredelse, og det som skjedde  i nord fikk straks oppfølging fra forbundet så vel administrativt som politisk. Og så skal vi ikke undervurdere betydning som «Volleyballnytt» hadde. Meldingsbladet knyttet de nye klubbene og de tillitsvalgte til «forbundet» – som de følte seg som en del av.

Vi tilbød en lagidrett tilpasset også de små lokalsamfunn med begrenset tilgang på spillere, og som kunne utøves i en vanlig gym.sal og i tilpassede bygdehus (dem er det mange av i distrikts Norge). Idrettshaller var det få av – i Nordland kun to – i Narvik og i Mosjøen.

I Nordland ble den tredje klubben etablert i Bodø, og med utspring derfra ble det tatt initiativ for organisert kampvirksomhet. Og da hadde volleyballforbundet et ess i ermet. Kjell Vigestads genistrek Norges-cupen åpnet for kamptilbud også til grupper fra de små bygdemiljøer i distriktet, og interessen eksploderte i 1973. Da Nordland Volleyballkrets ble etablert i 1974 hadde kretsen over 20 klubber. Året etter ble kretsene i Troms og Finnmark etablert. Seriespill ble organisert med 3. divisjon og en 4. divisjon med 6 avdelinger i Nordland, og Troms kom raskt etter. Allerede 2 år senere var det klart for en Nord Norsk 2. divisjon, og kampen for deltakelse i et allnorsk seriesystem var i gang.

Samtidig hadde vi i Nord Norge en mulighet til internasjonal kontakt. Kalottsamarbeidet mellom Nord Norge, Nord Sverige og Nord Finland omfattet flere idretter, og i 1975 ble Nord Norsk Volleyballkomite etablert, og de første Kalottkampene spilt i Piteå. De første årene stilte Finland med et 3. divisjonslag fra Pello – Pellon Ponsi – og det var mer enn godt nok til å sette svensker og nordmenn på plass. Etter at Nord Norge vant kalottkampen i 1977, kom imidlertid finnene i 1978 med et forsterket Lapin Luokko (finsk eliteserie) til Sortland i 1978. Det ble et brutalt møte med internasjonal volleyball.

Erfaringene fra Kalottkampene og den viktige kontakten med volleyballmiljøene øst for oss, gav imidlertid mange nye impulser, og inspirasjon til nivåhevning.

Og i 1980 kunne endelig Nord Norske lag – BK Tromsø og Sortland – debutere i norsk eliteserie. Begge disse lagene, sammen med Brøstadbotn, Harstad, Båtsfjord, Mosjøen og Øksil, har satt sitt preg på utviklingen av norsk volleyball. Og utbredelsen av klubber og aktivitet økte i alle fall i første del av 1980-tallet.

En rekordartet vekst i nord – både kvantitativt og kvalitativt – men hva har så skjedd i Nord Norge – og «Hva skjer i Nord Norge» i dag.

Det kan være greit å bruke Helgeland – landsdelenes sørligste region – som eksempel.

Da Mosjøen VBK begynte sin vei mot eliteserien startet de i 1993 i 4. divisjon Helgeland – en avdeling med 6 lag. Så gikk de rett gjennom de nordlige divisjonssystemer frem til seier i 1. divisjon og kvalifisering til eliteserie i 1997. Etter hvert ble det så både serie- og cupmesterskap og deltakelse i Europa-cup

I 1993 var det 12 aktive volleyballklubber på Helgeland – i dag er Mosjøen VBK enslig svale – og deltar i konkurransesystemet i Trøndelag. Men det spilles fortsatt mye volleyball rundt om i ulike lokalmiljø i regionen – slik det var før 1973.

I Nord Norge var det i 1975 58 volleyballklubber med 2600 aktive spillere fra 4. div og oppover.  I dag er det 24 registrerte klubber – hvorav bort imot halvdelen har liten eller ingen organisert aktivitet. Inneværende sesong er det 7 klubber med lag i seriesystemet (2. div.) – + Mosjøen VBK som «har tatt overføring» til Trøndelag.

Uten å ha gjort en skikkelig og grundig analyse av ulike forhold som kan ha påvirket denne utviklingen – bør man være forsiktig med å komme med bastante forklaringer. Men jeg våger meg på å forsøke å peke på noen mulige årsaker – med alle mulige forbehold.

-Mange av klubbene ble etablert for at initiativtakerne  selv skulle kunne ta del i en organisert aktivitet på ikke for høyt nivå, ikke for å satse på rekruttering og lokal utvikling av sporten. Noen må kunne betegnes som døgnfluer, og felles for mange var et rimelig svakt tømret organisatorisk fundament.

-Etter hvert ble aktiviteten mer «seriøs». Det kom krav til banestørrelse, og bygdehuset med servefeltet 1 m inn på banen og for lav takhøyde ble ikke godkjent, og «hjemmekampene» måtte spilles der godkjent lokale fantes. Hattfjelldal er et godt eksempel. Fra å ha kamper med et entusiastisk hjemmepublikum – måtte de dra 7 mil til Mosjøen. Det var slutten på seriespill der, men fortsatt er volleyball en stor aktivitet i Hattfjelldal, og Mosjøen VBK rekrutterer godt fra Hattfjelldal.

-Avstandene er store i nord – noe vi for så vidt er vant til.  Men når «naboklubben» forsvant eller reisen til «hjemmekampene» ble på 7 mil – da var regionen kommet inn i en vond sirkel. Utover på 1990 tallet forsvant klubb etter klubb fra den organiserte aktiviteten, og kun det fåtall av de mest satsende klubbene ble igjen. Å delta i den organiserte aktiviteten ble for belastende – både økonomisk og hva angikk tidsbruk til reisevirksomhet. Tyngdepunktet utgjøres i dag av Vesterålsklubbene Sortland og ØKSIL og BK Tromsø. Reiseavstandene mellom disse er overkommelige – og Leknes og Finnsnes ligger også i forhold til dette tyngdepunktet greit til. Bodø ligger i denne sammenheng i utkanten, men ser ut til å være i beste velgående frem mot sitt 50-årsjubileum i 2023. Mosjøen VBK overlevde kun på grunn av overføring til Trøndelag. Med korteste reise for gutte- og herrelag på 58 mil var det kun et tidsspørsmål før klubben kastet kortene.

-Parallelt har vi i Nord Norge de siste 50 årene opplevd en sterk sentralisering, noe som har årelatt distriktene – også for trenere, ledere og spillere innen volleyball. Som distriktslagspill nr. 1 er det ingen tvil om at vi har «blødd mest» av denne utviklingen.  Så må vi også ta med utbyggingen av idrettshaller. Fra å ha to haller i Nordland i 1973 er vi nå i den situasjon at det er haller «på hvert et nes», og dermed møter volleyball en konkurranse fra så vel håndball som innendørs fotballaktivitet som vi ikke hadde i «storhetstiden» på 1970- og 1980 tallet. Så det er ikke bare utenforliggende årsaker – vi må også se på oss selv og konstatere at vi har ikke vært gode nok til å forvalte det fortrinn vi opparbeidet oss som distriktenes lagspill.

Så er det naturlig å spørre – hva gjør vi så? Hva skal «skje» i Nord Norge.

Og da tror jeg det skal være nok med «gammelmannstanka». Det er ikke det Nord Norsk volleyball har mest behov for – og rundt om i de fortsatt levende volleyballmiljøene i landsdelen, og i regionens administrasjon og tillitsvalgte sitter det mange engasjerte og dyktige personer som bedre enn oss gamlinger kan foreskrive den rette medisin.

Men la meg allikevel si – det er ikke dumt å sette seg inn  historien – om ikke annet så for å unngå å gjenta den.

Jim Nerdal

Foto og billedtekst: Raymond Wardenær

Sortland kvinnelag ble mestre i 1983.

BK Tromsø vant NM i fem år på rad, fra 1981-1985. Det sies at Tromsø trente i en hall med lav takhøyde og derfor måtte lære seg å spille hurtig.

Sortland kvinnelag ble mestre i 1983.

Idrettshall på Røst, ferdig 2008, fikk navnet Querinihallen, Ordfører Tor Arne Andreassen viser stolt fram den flotte hallen.

JB og RW. Jack Berntsen, Lofotens Trubadur, og jeg ble venner da vi studerte engelsk på universitetet i Oslo. Etter studietiden var Jack lektor i Svolvær mens jeg var adjunkt på Røst. Jeg inviterte Jack til hans aller første aller første konsert, i gymsalen på Røst skole. Senere var Jack ofte i Oslo til forskjellige konserter og mottaking av utmerkelser. Da pleide han å bo hos meg. Her er vi på kafe sammen i Oslo.

Harstads kvinnelag ble norske mestre i 1992 og 1993.

Gymsal Røst skole rundt 1971. Dette er fa en av treningene i laget jeg trente opp rundt 1971. Vi meldte oss inn i forbundet og deltok i turneringer i Nordland. Jeg tror vi overrasket mang andre lag!

Cupfin 99 Valerij Tuzov.

Cupfin 99. Mosjøens lag.

Båtsfjord ecup. Fra finalen i europacupen 1990. Kanskje Europas nordligste ecupkamp? Det går en historie om da Kungälv gikk til sitt reisebyrå får å ordne med reisa. Ekspeditøren begynte å lete på kartet rundt Oslofjorden, men fant ikke noe sted som het Båtsfjord der. Etter å ha fått hjelp fikk de et lite sjokk da den skjønte at Båtsfjord var et fiskevær aller nordligst i Norge. Det ble en minneverdig tur og en flott bankett for de svenske laget.

Artikkelen under er skrevet av Raymond Wardenær.

Raymond jobbet i Norges Volleyballforbund i mer enn 30 år.

Han ble ansatt i 1973 og jobbet frem til pensjonistalder og fra 1985 var han informasjonsansvarlig i NVBF, og mange vil huske han som redaktør av bladet Volleyballnytt. Raymond ble i 2006 tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin innsats for norsk volleyball. Volleyball og fotografering har også vært Raymonds lidenskap og han var offisiell fotograf under de mange World Tour turneringene som ble arrangert i Stavanger og Kristiansand, og her kunne det bli mer enn 1000 bilder pr. dag. Raymond har også fotografert volleyball innendørs, deriblant fra OL i Montreal i 1976, VM i Roma i 1978, Spring Cup på 80-tallet eller fra de mange Cupfinalene som har blitt arrangert. Mange av hans bilder finner du i NVBFs historiebok «Å spille ballen tilbake».

Fra mørk kjeller til glitter av gull

Denne artikkelen om historie er beregnet på den unge garden som kanskje ikke var med for tjuefem år siden da den store historieboka ble laget. Derfor skriver jeg en kort versjon hvor jeg legger mest vekt på sandvolleyball.
Men det startet i Norge for over 80 år siden, nærmere bestemt i 1935. Da hadde lederen i AIF, Arbeidernes Idrettsforbund, Rolf Hofmo, vært på besøk i Sovjet. Da han var tilbake i hovedstaden samlet han noen av damene i AIF på sitt kontor i Torggata 2. Han la et ark på bordet der han hadde tegnet noe som forestilte linjene på en volleyballbane. De kalte forresten denne nye idretten for nettball i starten. Der la han ut 12 sølvpapirkuler, fordelt på de to banehalvdelene, og deretter «spilte» han mellom de to lagene.
Han mente dette ville være en aktivitet som passet for kvinner og ungdom i AIF.
Og slik begynte det, med trening i garasjekjelleren i den høye bygningen på Youngstorget, der Arbeiderbladet, og Stratos, holdt til. Der var det ganske høyt under taket og plass til volleyballbaner mellom alle søylene.

Det tok altså ti år til før forbundet ble stiftet.
Selv om Norges Volleyballforbund ble stiftet før FIVB, det internasjonale volleyballforbundet, tok det lang tid før vi kom ordentlig i gang her hjemme. Det norske forbundet ble som kjent dannet i august 1946, mens det internasjonale forbundet ble stiftet i Paris i april 1947.
Jeg synes det er artig at NVBF er eldre enn FIVB!
Fjorten land var med da FIVB kom i stand; Belgia, Brasil, Tsjekkoslovakia, Egypt, Frankrike, Nederland, Ungarn, Italia, Polen, Portugal, Romania, Uruguay, USA og Jugoslavia. Paul Libaud fra Frankrike ble som seg hør og bør, siden de organiserte møtet, valgt til den første presidenten og FIVB’s hovedkvarter ble plassert i Paris.
Et lite sidesprang om hovedkvarteret i Paris. Mange yngre volleyballfolk tror kanskje at FIVB hadde en stor og velfungerende stab fra starten av. Ikke. Jeg ringte en gang for å snakke med sekretæren til President Libaud. Da hun tok telefonen sa hun: «Vent litt, jeg må bare ta de kokende potetene vekk fra den varme plata».

Der ble det i 37 år.
Mens både Finland og Sverige fikk innvandrere som de lærte mye av, prøvde vi nordmenn å lære alt fra bunnen av sjøl. Og slikt tar tid og er vanskelig. Rikspressen brød seg ikke om oss. I hvert fall nesten ikke. Se bare denne artikkelen i Arbeiderbladet fra 18. mai 1956.

Se spesielt på ingressen der volleyball er blitt folkeidrett i England. Det har det aldri vært! Her er artikkelen:
Victor Johannsen som er instruktør i Norges volleyballforbund demonstrerer de nye reglene for «ballbehandling» for deltakerne i fellestreningen på Grünerløkka skole. Treningen tar sikte på Norges deltakelse i Volleyball-VM 30. august – til 12. september i Paris i år.
Vi ble invitert til å overvære en fellestrening i Volleyball på Grünerløkka skole forleden. Det skal arrangeres VM i Paris i august, og det er bare naturlig at volleyball-folket her hjemme ser med interesse på mulighetene for deltakelse der. Det vil imidlertid bli en meget kostbar affære. Skal en sende 2 lag, dvs. ettdame lag og ett herrelag må forbundet ut med om lag 16 000 kroner. Det er mer enn hva forbundet i dag vet å skaffe til veie. En kan selvsagt som i «gamle dage» be deltakerne ta seg fram som best og for egen regning. Men er det riktig?

Nå har volley-ballen et svært så dårlig fotfeste her i landet. Bare i Oslo, Akershus, Vest- og Aust-Agder drives volley-ball med noen særlig glød. Det finnes andre kretser som også driver denne idretten – for eksempel Rogaland, men ellers rent sporadisk. Hvorom allting er, kan vi oppleve at volleyball forlengst er innført og blitt en nasjonal sport i såvel England som USA og Sovjet. En må derfor se disse nasjonene som de best kvalifiserte i årets VM. Men er det slik at en vokser med oppgavene – så hvorfor ikke?

Victor Johannesen som er både forbundsstyremedlem og forbundsinstruktør, fortalte at spillerreglene fra det som var kjent i den tida da AIF lanserte denne idretten. Det er disse reglene en nå innøver, samtidig som en selvsagt legger mye vekt på taktiske trekk og finesser i spillet. Vi har sett volleyballspillet på film, filmavisens ukerevy gjengir fra tid til annen shots som gir av at dette er en idrettsgren å gå inn for. Det er hard idrett – selvsagt med de modifikasjoner som gjelder i enhver annen idrett.
På fotografiet ser vi Victor Johannesen viser hvordan et fingerslag skal utføres. Victor var den som introduserte baggerslag her i landet, vi brukte fingerslag til alle slag, også når ballen var lavt nede. Da krevdes det god teknikk! Og når det gjelder VM i Paris i 1956 så deltok 24 lag. Kanskje Victor brukte det for å lokke en journalist til gymsalen på Grünerløkka skole, for det var nok ikke bare «å melde seg på til VM».

Det ble aldri noen tur til VM. Men det viser at vi i alle fall hadde drømmer om noe mer enn dårlige fingerslag på løkka. Vi skulle vente lenge før drømmen gikk i oppfyllelse.
I mange år ble norgesmesterskapene spilt utendørs, på grus eller gras. Og kampene ble spilt lørdag og søndag, i all slags vær. Det kunne gi mange artige situasjoner. Jeg husker godt ett år at vi marsjerte rett i dusjen med draktene på etter siste kamp den dagen. De tørket over natten der vi lå på ett eller annet gulv i vår sovepose.

Det var bare sånn det var. Vi hadde med brød og pålegg som vi ordnet i stand til frokost.
Uansett hvor primitivt det var så var det ok, vi var jo sammen med volleyballfolk og hadde det gøy!
Om vinteren trente vi innendørs, gjerne i trange gymsaler på skolene. Mange av dem var knapt store nok til en volleyballbane. Det forekom at linjene til banen var malt et stykke opp på veggen. Ute var ikke det et problem.

Dermed oppsto et merkelig forhold. Når sommeren kom, dro vi som bodde i byer og tettsteder på ferie, vekk fra stedet vi trente. De som holdt til på bygda, reiste ofte hjem på ferie, og da trente de sammen, ofte hver dag. Jeg husker at det ringte på døra hjemme på Grünerløkka omtrent på den tida skolene hadde startet igjen. Da var det en fra laget som skulle hente meg inn som spiller til NM helga etter! Da hadde vi ikke sett hverandre på over en måned. Det hadde de som hadde feriert hjemme. Hvem tror dere vant NM?
Posisjonen du skulle spille i ble delt ut da vi skulle starte første kamp. Mer eller mindre tilfeldig. Alle var oppleggere. Og alle var angripere.

Jeg har for moro skyld ramset opp norgesmesterne i herreklassen i en rekke år fra starten:
Dristug, Ubergsmoen, Ubergsmoen, Porsgrunn, Porsgrunn, Porsgrunn. Gjøvdal, Gjøvdal, Vardild osv. Først i 1960 dukker Frisinn opp, og Oslo Brannvesen året etter. Men rett skal være rett, de hadde et fantastisk fint volleyballmiljø i Aust-Agder og Porsgrunn.

Ubergsmoen vant det første NM i klassen for menn, mens Dristug ble mestre i kvinneklassen. Så var det norgesmesterskap for 6 spillere på hvert lag helt fram til 1993, da fikk vi oppleve det første mesterskapet i sandvolleyball, som altså var med to spillere på laget. Jan Kvalheim og Bjørn Maaseide vant herreklassen, mens Gro Solveig Kateraas og Kristin Walstad ble våre første norske mestre for kvinner.

I mange år foregikk hovedaktiviteten her hjemme utendørs, oftest på dårlige grusbaner. Rundt 1970 flyttet volleyball inn i gymsaler og haller. Antall klubber økte voldsomt da forbundet innførte Norgescupen. Ingeniøren bak denne konkurransen var Kjell Vigestad, som så mange andre stammet fra miljøet på Sunnmøre. Jim Nerdal kjempet for at Nor-Norge skulle med for fullt og helt. Og tross litt murring fra lag sør landet som mente det ville bli for dyrt, fikk han det til. Når klubbene i nord skulle klare det, måtte jo de i sørlige deler av landet klare det.

Regelmessig trening året rundt ble vanlig, men internasjonalt hang vi etter. Vi klarte aldri å kvalifisere oss til de internasjonale mesterskapene, men deltok i de nordiske konkurransene, hvor vi tidvis gjorde det ganske bra. Og gleden ved å spille utendørs og skape et sosialt engasjement ble heldigvis holdt ved like i Åmli i Aust-Agder. De ble bindeleddet mellom tidligere og moderne tider.

Så skjedde det et sceneskifte. I USA og Brasil spilte de volleyball på sandstrendene og med bare to spillere på hvert lag. Beach Volleyball, som den nye grenen ble kalt, ble snart populært i store deler av verden. I Norge vaklet litt i starten; skulle vi følge Frankrike og spille med tre spillere på hvert lag, ellers skulle vi følge USA og Brasil? Jan Kvalheim hadde etablert seg i Sete i Frankrike og ble dratt inn sammen med franske stjerner til tremannslagene. Og gjorde det bra
Jeg trengte fotografier for å markedsføre sandvolleyball her hjemme. Vi kalte det beach volleyball i starten. Da jeg skrev om beach volleyball til pressen, ville de ikke være med på det. De ønsket en norsk betegnelse på den nye grenen. Så de skrev strandvolleyball.

Det likte imidlertid ikke forbundet, det ble liksom for sommerferieaktig. Heldigvis løste saken seg litt senere da FIVB adopterte grenen og lanserte et alternativt navn, sandvolleyball.
Styret i Norges Volleyballforbund slo raskt fast at idretten på norsk skulle hete sandvolleyball. Den ble jo tross alt ikke bare spit på en strand.

Jeg dro som sagt på ferie med mine to sønner til en turnering i Normandie i Frankrike for å ta bilder. Det ble en stor samling fotografier til bruk i Volleyballnytt og utad.

Selv om det ikke er volleyball, må jeg ta med en episode fra campingplassen i Paris, Bois de Bologne, på veien hjem. Der var det stappfullt, og vi måtte sitte i bilen en time før de slapp oss inn. Så måtte vi finne en plass stor nok til folkevognbussen og forteltet. Og plutselig dukket det opp en ganske stor plass og vi slo oss til.
Først neste dag oppdaget vi hvorfor det var så god plass der.
Vi hadde parkert vegg i vegg med hullet der campingbilene tømte sine toaletter!
Heldigvis sov vi godt, likevel.

Nå hadde Jan Kvalheim og Bjørn Maaseide funnet fram til hverandre. Det skulle bli et godt valg for norsk volleyball!

Starten på en ny æra.
Og nordmenn satset. Særlig langs kysten i Telemark og Agder inviterte driftige klubber til turneringer og camping. Meget vellykket. Fra den tida husker vi baner på Ula, Hvittensand, Hamresanden, Oddane Sand, og Sjøsanden og Lordens i Mandal. Litt primitive til å begynne med, men veldig koselige.

Jan og Bjørn var gode sammen. De prøvde seg også mot utenlandske lag. Det gikk også bra.

Når jeg nå sitter og skriver denne artikkelen er det tretti år siden Jan Kvalheim var blant verdens mest allsidige spillere i den forstand at han var veldig god både inne og ute. Han spilte profesjonelt innendørs i Frankrike og han startet så i sand. Han ble kåret til beste utenlandske spiller i den franske serien, men ett år ble han kåret til beste spiller av alle. Bjørn hadde lært å spille i sand i California.
USA og Brasil eide «beach volleyball». De kunne stille flere lag som kunne gå til topps i konkurranser. Dette ville presidnten i FIVB, Ruben Acosta, gjøre noe med. Han så helt klart at sandvolleyball måtte legges under det internasjonale forbundet. Det var ikke alle amerikanerne særlig glade for.

Ruben Acosta så potensialet i den nye grenen. Da tenkte han stort; sandvolleyball måtte få plass i de olympiske leker. For å få til det arrangerte FIVB i 1992 en internasjonal turnering i Almeria i Spania. Der var IOC-leder Samaranch mannen som måtte bli overbevist om at sandvolleyball var verd en plass i det allerede fullpakkede OL-programmet. Acosta inviterte 10 av verdens beste lag til turneringen i Spania. De norske spillerne var ikke på den lista. Vi var ingen stor volleyballnasjon og var utelatt.
Vi i det norske forbundet reagerte raskt. Vi hadde jo sett at Jan og Bjørn hadde gjort det bra mot mange utenlandske lag, så vi syntes absolutt at de burde være med.
Men det var jo fullt!

Vi ga oss ikke. Vi skrev til det internasjonale forbundet og fortalte om våre to gode spillere, og ba om at de kom først på en eventuell reserveliste. Og det gjorde vi! Nå var det bare å vente og se, og krysse fingrene.
Det med fingrene hjalp. Litt senere kom meldingen: ett lag har trukket seg og Norge er med!

Gjennombrudd
Jeg ringte Jan Kvalheim. Han svarte at reiseveskene hadde vært ferdigpakket allerede en god stund!
Og hjemme i Oslo fulgte vi med i turneringen så godt vi kunne.
Kvalheim/Maaseide – Bosma/Alemany, Spania 15-9.
Kjempeåpning av nordmennene. Flott.
Kvalheim/Maaseide – Tako/Kanno, Japan 15-7. Bra, to seire på rad.
Kvalheim/Maaseide – Ghiurghi/Lequaglie, Italia. Dette var en farlig motstander som vi kjente til fra før. Men Jan og Bjørn lot seg ikke stoppe, 15-11! Vi var allerede godt fornøyd med den norske innsatsen, vi, og ventet spent på fortsettelsen.
Kvalheim/Maaseide – Guilherme/Perlingerio, Brasil, 17-15. Hvafforno? Norge slår Brasil? Jevnt, men norsk seier.
Kvaheim/Maaseide – Yaremenko/Gordeev, Russland 15-11. Nå var vi blitt skikkelig optimistiske på kontoret i forbundet. Jeg spanderte et stykke kake på meg selv!
Kvalheim/Maaseide – Ortiz/Abreu, Cuba 15-11. Hvor i all verden hentet de norske spillerne kreftene fra? Dette var jo utrolig.
Men så var det USA på andre siden av nettet.
Kvalheim/Maaseide -Timmons/Obradovich 15-13. Puh. Der slo de jammen meg et lag fra stormakten USA. Det hadde ingen trodd. I spanske aviser hadde de oppfattet hva som var i ferd med å skje;
Norge – ikke bare best på snø. nå også på sand, kunne vi lese i en spansk avis. Det var gøy!
Så sto kjempene Smith/Stoklos på den andre banehalvdelen. Legender fra USA.
Kvalheim/Maaseide – Smith/Stoklos, USA 7-15.
Men Jan Kvalheim og Bjørn Maaseide hadde nådd semifinalen når det gjeldt som mest. Fantastisk!
Kvalheim/Maaseide . Moreira/Garrido, Brasil 9-12/6-12.
Kvalheim/Maaseide – Guilherme/Perlingeiro, Bra 6-15.
De «ferske» ungguttene fra Norge hadde klart å ta en fjerdeplass i denne viktige turneringen.
Jeg tror vi må ha foretatt en liten feiring i forbundskontorene etter dette. Og bare så det er sagt, Smith/Stoklos vant turneringen.

Dette var det store gjennombruddet for norsk volleyball internasjonalt.
I dagene som fulgte strømmet invitasjonene inn til forbundet fra hele verden, både vi og Jan og Bjørn fikk det travelt. Travelt på en hyggelig måte.

Gratulerer med dagen, NVBF
– Raymond

Leserinnlegg fra Stein-Gunnar Bondevik, tidligere president i NVBF 2012-2016.

Kjærlighetsbrev fra Mortensnes gymsal

Stein-Gunnar Bondevik, president NVBF 2012-16.

Det er imponerende å være spretten og sprek, og fortsatt i vekst,  i en alder av 75 år. Nå er vi ikke riktig så gamle, gjengen som møtes i gymsalen på Mortensnes barneskole i Tromsø hver tirsdag. Skjønt, de eldste er faktisk i slutten av sekstiårene. Eldstemann forrige tirsdag, Inge Hagerup, var for eksempel blant de opprinnelige «Dvergene», heltene fra 70- og 80-årenes volleyballeventyr her i Tromsø.

Man skulle ikke tro at Inge hadde spilt volleyball i femti år når man ser den glødende intensiteten i spillet hans og den lynende forbannelsen i øynene hans dersom folk ikke gjør alt – og da mener vi absolutt alt – for å få den jævla ballen opp i lufta og over nettet. Man ville kanskje trodd at det skulle ha roet seg litt med årene, han la jo liksom opp cirka 20 år før mobiltelefonen ble oppfunnet.

Men sånn er det ikke. I gymsalen på Mortensnes telles det poeng, det krangles til strigråten tar oss om ballen var inn eller ut, og det serves med stramt blikk og flakk i ballen, nådeløst på svakeste punkt på andre siden. De svake mottakspunktene – som det er mange av og som derfor gjør det ganske vanskelig å finne fram til den svakeste – anvender i all hovedsak den gode gamle baggeren. Nymotens fingerslag brukes bare unntaksvis. Sportens opprinnelige eleganse hegnes om.

Vi roterer fortrøstningsfullt på alle plasser, noe som betyr at alle må ta sin tørn som legger. Det gjør at det er stor variasjon i spillet, og at den som skal smashe må ha et meget bredt repertoar av innhopp. Legget kan komme hvor som helst, i hvilket som helst tempo, hur langt fra nettet som helst og så langt opp i ribbeveggen som mulig.

Når det gjelder selve angrepet, vil jeg si det foregår i konvensjonelle former. De aller fleste er til forveksling lik en vanlig smash. Innimellom ligner det faktisk veldig, uten at det gjøres noe nummer ut av. Vi er nemlig fortsatt der at vi forventer ryddig og ordentlig volleyball, dipping og fingerslag og den slags jåleri vil aldri bli applaudert, bare stilltiende akseptert.

Men en god del angrep – og undertegnede er dessverre en bidragsyter – er av typen «Newton», altså et angrep av så ussel kvalitet at det er tyngdekraften, ikke presisjonen, som gjør at ballen daler ned innenfor banens begrensninger. Til slike angreps forsvar kan det imidlertid anføres at det leder til mer spill, flere berøringer, lengre ballvekslinger – alt som er moro, med andre ord.

Og da er vi vel ved kjernen av hvorfor folk stiller i gymsalen på tirsdagskveldene år etter år – kjærligheten til sporten vår, og gleden ved å fortsatt være i en slags stand til å utøve den. De øyeblikkene da alt fungerer, da vinkelen i skuldrene gjør at mottaket sitter perfekt på nettkant midt mellom posisjon to og tre, at legget kommer i en halvslakk bue helt ut mot antenna, og at tilløp og opphopp på forunderlig vis stemmer slik at ballen smeller i gulvet – disse øyeblikkene veier opp for nok en våkenatt med vonde skuldre, og dype knebøy for å klare å ta på skoene neste dag.

Men av alt som er vakkert og godt med volleyball – og da må vi en tur ut av gymsalen på Mortensnes – er det aller vakreste å se barn som spiller sin første kamp, og som intuitivt løper bort til en som har gjort en feil og tilbyr ei trøstende åpen handflate: Glem det, vi tar neste ball. De har skjønt, helt av seg selv, at laget, hele laget, må fungere om det skal gå bra. Vår sport er lagsportenes lagsport. Den som skjønner denne delen av volleyballen har skjønt så meget mer. Det gjør meg stolt og glad.

Derfor kommer jeg til å dra til Mortensnes på tirsdagskveldene så lenge lemmene henger i hop. Kjærligheten til sporten og til folkene som driver med den tar aldri slutt. Heldigvis fins det folk i volleyball-Norge som har vist at det er mulig å bli i sporten et helt liv. Det skjønte jeg for alvor da vår eldstemann i gymsalen, Einar Frafjord, mimret om volleyballens spede begynnelse og da han var juniorlandslagsspiller omkring 1970: -Vi hadde Ivar Bakken som trener …

Gratulerer med 75-årsdagen til Norges volleyballforbund, til Ivar og alle dere andre gode volleyballfolk.

Leserinnlegg fra æresmedlem, tidligere leder i Dommer og Regelkomtéen, internasjonal og nasjonal dommer, nåværende leder av NVBFs lovkomite, Gunnar Syrrist.

Fra venstre er tidligere Idrettspresident Børre Rognlien, æresmedlemmer Roar Sundbø, Bjørn Heiberg, John Framnes, Raymond Wardenær, Gunnar Syrrist og Ivar Hellesnes, bakerst Stein-Gunnar Bondevik (tidligere NVBF president). Foto: Espen Stensvoll)

Regelendringer i volleyball gjennom årene.

Dette er et forsøk på å presentere de endringer som har blitt gjort med spillereglene gjennom årene. Jeg har ikke oversikt (nå) over når en del av endringene ble gjort, eller om jeg har gjengitt dem i riktig rekkefølge.

Det er gjennomført en rekke endringer i reglene som ikke er så viktige for karakteren av spillet, slike regler har jeg ikke tatt med.

Endring i spillereglene blir vedtatt på en kongress i det internasjonale volleyballforbundet (IVBF/FIVB), som holdes i forbindelse med de olympiske lekene. Jeg tidfester noen av reglene til «i gamle dager».

Servefeltet var et felt på 3 meter til høyre bak baklinjen. Senere har det blitt lov å serve fra et fritt valgt sted bak baklinjen. Da denne endringen ble gjort, ble serveren holdt utenfor når det gjaldt å fastslå om spillerne på laget sto oppstilt riktig ved egen serve.

Serven skulle ikke berøre nettet. Dette ble tillatt, og en del høynet risikoen noe ved serve.

Da (særlig herre-)spillere begynte å serve med hoppserve, fant noen lag ut at det var bedre å forsøke å blokkere servene, enn å forsøke mottak. Dette resulterte i enda kortere ballvekslinger, og regelen ble raskt lagt til at det ikke er lov å blokkere serven.

Det var ikke antenner i «gamle dager». Da kunne også ballen passere innenfor eller over de sidemarkører som var festet på nettet over sidelinjen. Man prøvde en kort tid å plassere antennene uten å forandre passeringsområdet over nettet, men fant fort ut at det var mer praktisk, og til forsvarende lags fordel, å plassere antennene rett utenfor sidelinjen.

«I gamle dager» ble man avblåst for dobbeltslag i mottak, av serve og i angrep fra motstander. Det ble enighet om at det fremmet spillet om ikke dobbeltslag ble avblåst i en situasjon da en spiller kanskje hadde reddet ballen.

«I gamle dager» var det en absolutt feil om en spiller berørte nettet. Det kom modifikasjoner som innrømmet at det bare skulle være i situasjoner det ikke påvirket spillet. Berøring av antennene (da de kom) har alltid vært feil.

«I gamle dager» var det overtramp av midtlinjen når du berørte motstanderens banehalvdel under nettet uten å være i kontakt med midtlinjen, eller direkte over denne. Det var derfor et «felles» område under nettet på størrelse med 2 sko-lengder. Dette resulterte i en del overtråkk. Derfor ble fellesområdet redusert til bare linjen.

Tellemåten var 5 (eller 3) sett til 15 poeng, forutsatt at du vant med 2 poengs ledelse. Man kunne bare vinne poeng på egen serve. Det ble gjennomført både nasjonale og inter­nasjonale forsøk med alternative tellemåter. Målet var å gjøre de korteste kampene lengre, men framfor alt å gjøre de lengste kampene kortere. Dette var særlig for arrangører og TV. Momentet med at det alltid var mulig å hente opp en ledelse, ble ofret.

Opprinnelig hadde ballen et høyere trykk enn den har i dag. Dette skulle redusere hastigheten på de hardeste smashene og servene.

«I gamle dager» kunne ballen berøres av en hvilken som helst del av kroppen over beltestedet. For eksempel var det ekstreme forsvarsaksjoner som ble avblåst fordi ballen ved bagger berørte både armene og lår. Det ble tillatt å berøre ballen med en hvilken som helst del av kroppen. Diskusjonen om «spark av ballen» var intens.

Og alle som spiller volleyball i dag, vet at et lag kan ha liberoer, og de reglene som hører til dette. Nytt av året er at en libero også kan være lagets kaptein.

Det er ellers mange mindre og større endringer som er gjort, men jeg kan ikke komme på noen i farta som i samme grad har forandret opplevelsen av hvordan volleyball spilles.

Leserinnlegg fra presidenten i NVBF, Eirik Sørdahl

Norges Volleyballforbund fyller 75 år i 2021, og det er en alder vi kan være stolte av!

President i NVBF, Eirik Sørdahl

75 år er et godt grunnlag for fremtiden, for som kineserne sier, tiden går ikke – den kommer.

Erfaringene ligger i fortiden og mulighetene ligger i fremtiden. Anders Mol og Christian Sørum  har nettopp skrevet idrettshistorie med sitt OL-gull i i sandvolleyball. Hvilken jubileumsgave til norsk volleyball! Og våre toppspillere er på alle måter gull verdt, både som utøvere og gjennom sine personlige egenskaper.

Jeg er først og fremst opptatt av den «dannelsesreisen» det er å være en del av norsk idrett. Det å trene med et lag, spille med et lag, reise med et lag – dette utvikler unge mennesker og former dem for fremtiden. Det å ta vare på hverandre, vise omsorg for andre mennesker, vise engasjement – det er ubeskrivelig viktig for en god utvikling. Både i idretten og i samfunnsutviklingen. Og begrepet lag er viktig for meg. Ingen blir god alene, spillerne må gjøre hverandre gode, trenere og ledere må gjøre hverandre gode. Og vi må trene for å utvikle våre ferdigheter, trene på alle plan i idretten. Og vi som ledere og frivillige i idretten må også bidra til at de som administrerer norsk volleyball kan bidra med sitt ytterste for idretten vår.

Volleyballfamilien er, slik jeg ser det, en fin familie. Som familier flest har vi en og annen høylydt diskusjon, men i hovedsak sitter vi rett vei i båten mot målene foran oss.

Vi har aldri hatt så mange registrerte medlemmer i norsk volleyball som det vi har i dag. Jeg er naturligvis klar over at idrettsregistreringen er av nyere dato og at vi ikke har nøyaktige tall fra 70- og 80-tallet da «alle» spilte volleyball og det var mange divisjoner rundt om i landet, men etter at vi begynte med en korrekt registrering har vi rekordtall i 2021.

Vi har heller aldri hatt så mange deltakere i sandvolleyball NM i aldersbestemte klasser som denne sommeren. Dette er spesielt oppløftende av flere årsaker, for det første gir dette verdifull teknisk trening til alle ungdommene som skal spille inne i hallen til høsten og dernest kan det være noen nye spirer som kan vokse seg inn i de store rekkene senere i livet.

Fra høsten 2021 blir det volleyball på TV-skjermene gjennom vår avtale med TV2. Dette vil gi sporten økt oppmerksomhet, og dette kommer på toppen av den eventyrlige positive oppmerksomheten som våre beste sandvolleyballspillere skaper.

Hvis vi ser på viktige utviklingsområder de neste 5-10 årene, vil jeg peke på fem områder som jeg tror er svært viktige:

• Bidra til at klubbene blir sterkere og mer profesjonelle i sin drift
• Videre utvikle kurstilbud for trenere, dommere og ledere
• Etablere en ny bølge med volleyball i skolen, kunnskapsheving blant lærerne
• Utvikle konkurransetilbudet i alle grener
• Bidra til anleggsutvikling og anleggsutbygging

Reisen gjennom 75 år har vært meget god. Mulighetene ligger foran oss og det aller viktigste vi trenger i dag, i morgen og i tiden foran oss er at ildsjelene fortsetter å brenne! Vi må alle bidra til at ildsjelene fortsetter sitt enestående engasjement. Vi er helt og fullstendig prisgitt at voksne på ulike nivå i volleyballkjeden fortsetter sin utrettelige jobb for oppvoksende generasjoner. Klarer vi denne mobiliseringen er fremtiden lys og lovende!

Gratulerer med jubileumet!

Eirik Sørdahl

President NVBF