I et finaleheat med profilerte presidentjagende kandidater fremstår jeg som ”han vi ikke har hørt om” for både rikspressen som for mange rundt om i idrettsNorge.  I tillegg bor jeg på en plass som meget vel kunne vært med i TV-serien ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu” – i alle fall ikke som idrettspresidentkandidat.

Jeg ser at det åpenbart kan være utfordrende med en kandidat som få har hørt om.  

Kanskje til og med et problem?

Eller det kan være en god mulighet for en kandidat som ikke har ryggsekken full av bagasje og  som har beina plantet langt utenfor ring 3 i Oslo?

Norges Volleyballforbund har gjennomført en rekke strategiske endringer de siste 2-3 årene.  Vi er opptatt av at idrettslaget og de individuelle sandvolleyutøverne er forbundets kunder og at vår jobb som forbund er å skape best mulig rammer for å øke attraktiviteten til idretten.   Våre midler skal benyttes til å skape gode konkurransetilbud og størst mulig aktivitet.

Norsk volleyball har på ingen måte preget TV-sendingene de siste 20 årene, men for tiden har vi verdens beste sandvolleyballspillere i Anders Mol og Christian Sørum.  Mol og Sørum er medaljehåp i Tokyo 2020, de kan prege internasjonal sandvolleyball i 10-15 år fremover såfremt de holder seg skadefrie.  Vi har ikke hatt slike profiler i denne verdensidretten siden Bjørn Maaseide og Jan Kvalheim var verdensenere på 90-tallet.

Overskriften kan forlede leseren til å tro at undertegnede ikke har ambisjoner.  Det som er riktig er at jeg i denne sammenhengen ikke har personlige ambisjoner, men jeg har svært store ambisjoner på vegne av norsk idrett!  Mitt navn og min person er underordnet, men i arbeidet med å bygge omdømmet til Norges Idrettsforbund, og i arbeidet for å bedre rammebetingelsene for norsk idrett vil jeg stå på barrikadene 24/7!

Start typing and press Enter to search

volleyball-snow-volley-gaustad voleyball-seierspallen-ju15-i-rogaland