Vi tok en prat med ungdomslandslagstrener for jenter, Hazel Perrens om hennes trenerkarriere, ambisjoner og selvfølgelig «EURO-ASIA coaches cooperation». Hun er en inspirerende trener som motiveres av utvikling og lagbygging!
For de få av oss som ikke kjenner deg, kan du fortelle litt om deg selv?
– Ja, selvfølgelig. Jeg er fra Stavanger, ungdomslandslagstrener for jentene, trener for KFUM Stavanger sitt ungdomslag, studerer PPU (Praktisk pedagogisk utdanning) og er lærer på Wang Ung. I tillegg har jeg kjæreste og hund som jeg bruker mye tid med. Per dags dato har jeg også permisjon fra et masterstudie i miljøteknologi.
Jeg er veldig opptatt og glad i å fordype meg i det jeg driver med. Enten om det er som trener, i studier eller hjemme går jeg all in. Jeg vil til enhver tid skaffe meg kunnskap og tyngde i fag og vil vite hva jeg driver med.
Jeg havnet litt tilfeldig i volleyballen, jeg spilte nemlig håndball helt frem til tiende klasse. Da ble det mer seriøst og man var nødt til å velge om man ville satse eller ikke. Den sommeren jobbet jeg som frivillig på World Tour i Stavanger og fikk øynene opp for volleyball. Jeg begynte dermed i KFUM Stavanger, som var en deilig avkobling fra seriøsiteten i håndballen.
Deretter ballet det på seg og jeg var så heldig at jeg fikk være med på en treningsleir til Sand og ToppVolley. Der var det mange gode og inspirerende trenere. Jeg husker at Per Arne Harr hadde en utviklingssamling og jeg tenkte med en gang at dette var noe jeg hadde lyst til å holde på med. Jeg var rett og slett frelst.
Det påfølgende året begynte jeg på ToppVolley og trivdes veldig godt, jeg likte å trene og utvikle meg. Dessverre fikk jeg en skulderskade og måtte operere det året jeg gikk ut av ToppVolley. Jeg var fast bestemt på at det var volleyball jeg synes var gøy og jeg ville være en del av miljøet selv om jeg var skadet. Som relativt uerfaren fikk jeg tilbud om å være trener for førstedivisjonslaget til KFUM Stavanger (damer), noe som ga meg en motivasjonsboost. Det var spennende å jobbe med mennesker, utvikling av spillere og det å jobbe som et lag. Jeg var langt unna det kunnskapsnivået jeg har nå, men det var en utrolig morsom reise. Akkurat det er noe som står høyt på listen min – å ha det gøy med det man driver med.
Toppvolley sørget også for å inkludere meg på treningsleirer, og spesielt Magnus Borge Johansen tok meg «under vingen» det året. Jeg brukte også muligheten til å reise til Japan for å se på World Cup, en idé inspirert fra Haruya Indo som også var trener på Toppvolley da. Reisen forplantet seg og jeg fikk et bilde av hvor stort volleyball var i verden. Hundrevis av fans som ville ta bilde, aktiv presse og en enorm ramme rundt kampene. Det var rett og slett en veldig kul opplevelse.
På den tiden var jeg fremdeles sikker på at jeg ikke bare ville være trener, men også spille selv. Jeg fikk tilbud om å flytte til USA og spille college volleyball. Førsteåret var dessverre en liten nedtur der en dårlig trenerkultur ødela mye. Jeg ville ikke gi meg og byttet college til Bakersfield og trivdes veldig godt.
Etter tre år borte fra norsk kultur, venner og kjente reiste jeg tilbake til Stavanger og spilte i Randaberg. Samtidig jobbet jeg som trener for KFUM Stavanger U15 jenter og begynte å studere. Motivasjonen for å bli trener vokste i takt med tiden, men det tok et helt år før jeg forsto at det var det jeg virkelig ville drive med. Jeg måtte omprioritere litt og valgte dermed å legge volleyballskoa på hylla.
Ballen fortsatte å rulle og vi vant NM U15. Jeg fikk tilbud om å jobbe på ToppVolley og for en trenerspire fra Stavanger var dette veldig stort. Det å få muligheten til å trene unge og ambisiøse utøvere var midt i blinken. Jeg lærte mye om meg selv og av utøverne og samarbeidet med Loes Torfs har vært en viktig brikke i min utvikling som trener.
Nå er jeg ungdomslandslagstrener for de yngste jentene og trives veldig godt. All erfaring er god erfaring og jeg ville aldri vært der jeg er i dag hvis jeg ikke hadde reist og opplevd det jeg har gjort.
Hva er dine ambisjoner med volleyballen?
– Først og fremst brenner jeg veldig for norsk volleyball. Jeg vil være med på den reisen med å løfte norsk volleyball internasjonalt og få Norge på volleyballkartet. Jeg har et ønske om å bli en topptrener og være trener på heltid. Jeg vil være ekspert på å ta ungdom inn i en satsningsgruppe, forme og bygge idrettsutøvere. Jeg vil inspirere, motivere og fremme de riktige verdiene.
Norsk volleyball er på vei fremover, hva tenker du er grunnen til dette?
– Det er et vanskelig spørsmål da det er så mange usynlige aktører som har stått på så mye. Foreldre som bistår og hjelper til. Ildsjeler som står på. Et forbund som begynner å lande bra på beina. ToppVolley som jobber bra med utvikling av unge spillere. Regionlag satt i system. Volleyball i skolen som gjør at barn og unge kan ha det gøy med volleyball i skoletiden. Vi merker en enorm interesse for å begynne med volleyball, og jeg har skjønt noen klubber har ventelister og mangel på kapasitet.
I tillegg har vi selvfølgelig BeachVolley Vikings som presterer, synliggjør idretten, sprer gode verdier og er gode forbilder. I tillegg tror jeg at flere har fått øynene opp for kombinasjonen volleyball / sandvolleyball – at de henger sammen sørger sannsynligvis for god rekruttering.
Du er en veldig proaktiv og dyktig trener, hvordan går det nå som det er korona og så mange ulike retningslinjer?
– Vi har ikke merket så mye til det i Stavanger, bortsett fra begrensninger på antall personer på treninger og noen turneringer og kamper som har blitt avlyst. Det er selvfølgelig kjedelig for spillerne da kamper er det mange ser frem til.
Som nevnt tidligere er du ungdomslandslagstrener(U17). Hvordan går det?
– Det går, tatt i betraktning situasjonen vi nå er vi, veldig bra. Vi har hatt to samlinger i år. Utfordringen er at vi er i en rekrutteringsfase og holder på med å kartlegge spillere i alle kriker og kroker av Norges land. Jeg hadde en ambisjon om å reise og holde lokale samlinger, men det har dessverre koronaviruset satt en stopper for. Selv om jeg ikke har fått reist ut til klubbene, har samarbeidet med regionlagstrenerne vært veldig bra. Spillerne blir sett og det blir en slags rød tråd. Vi er avhengig av et godt samarbeid med trenerne, at de gjør sin del og møter ungdommene i sin region og bidrar til kartleggingen. Jeg håper bare at jeg snart kan reise ut til klubber igjen, det gleder jeg meg veldig til.
Vi bruker også en del digitale verktøy og videochat for å kommunisere og bygge relasjoner. Jeg gir spillerne oppgaver og minner dem på at de er en del av noe.. På den måten klarer vi kanskje å holde motivasjonen oppe i denne tiden. Jeg elsker virkelig å jobbe med landslaget!
Har du rukket å sette ned en målsetning for landslaget?
– I det store bildet er min ambisjon å drive med utvikling og bidra til at utøverne blir bedre hver dag, slik at noen på sikt kanskje tar steget opp til seniorlandslaget. Jeg ønsker at andre lag skal bli litt stressa av å møte oss. Jeg ønsker at vi skal bygge lag som reiser til mesterskap og kvalifiserer oss til EM.
Jeg synes jeg ser mange hardtarbeidende talenter rundt i Norge, ser du det samme som meg?
Det er en vanskelig ordlegging rundt den utøvergruppa. Dette er jenter som er unge og skal ha glede av idretten. Det skal være gøy på en måte som gjør at de ønsker å trene og utvikle seg. Jeg ser mer etter idrettsgleden, da kommer det harde arbeidet med på kjøpet. I høst var jeg var på noen turer for å ha åpen regionsamling for å komme tettere på klubber og kartlegge. Det var nesten rørende at det var så bra oppmøte og at alle hadde det så gøy med volleyball.
Nå som vi har blitt kjent med deg må vi selvfølgelig også snakke om «EURO-ASIA Coaches Cooperation». Hva er det?
– Det er et slags utvekslingsprogram mellom det asiatiske og europeiske forbundet. 4 unge trenere fra hvert forbund får delta på to ukers trenerkurs med tett oppfølging av en veileder.
Kurset er lagt opp med alt fra hva man skal se etter for å finne talenter, fysisk trening for volleyball, testing, videoanalyser og taktikk, litt historisk perspektiv på utvikling av teknikk og taktikk i volleyball. Mye går også på trenerrollen for å bygge et lag, moralske prinsipper og oppførsel for god samhandling som et lag.
Grunnen til at jeg takket ja er fordi jeg ønsker å utvikle meg for å være styrket i min rolle i å utvikle andre.
Hvorfor ble akkurat du valgt?
«You showed a great willingness to develop yourself in coaching Volleyball and many other positive attributes»(CEV).
– Jeg var nesten i småsjokk når jeg fikk vite det. Det var 2 intervjurunder og kamp om plassene. Det var intenst der jeg ble intervjuet av 6 stk og jeg følte meg veldig liten da jeg har stor respekt for at volleyball er så stort i verden. At de tar med en fra Norge tyder jo også på at de synes det som skjer her hjemme er positivt.
Er det satt ned noe mål for programmet?
– Utvekslingen mellom to ulike forbund er hovedmålet, dele erfaring og kunnskap. Dette i seg selv vil løfte volleyball som en felles sport. Tanken er at vi skal kunne komme tilbake til våre land og CEV og fortelle og dele det vi har lært. Det skal ikke stoppe hos oss.
Les mer om programmet: https://inside.cev.eu/en/development/projects/euro-asia-coaches-cooperation/?fbclid=IwAR3OSfvNTOQP8dDSdfLfriMbZAzzqsre3H0Yu-lSXTHWOiGwhERgtUt-eOc
Les mer om veilederen fra CEV: https://inside.cev.eu/en/development/projects/euro-asia-coaches-cooperation/gert-vande-broek/?fbclid=IwAR3pkbR7TnTSclKTcZQjT_56cAx4e4yGq8i-5bil-IBWphmUcx0vzWg2XxA
Les mer om veilederen fra Asia: https://inside.cev.eu/en/development/projects/euro-asia-coaches-cooperation/g-e-sridharan/?fbclid=IwAR2ghF-umDw3yAprwDxfNRKBnq3grTB0Q2_dD5Rq00kcYTzjwJqbhzQjjnw
Vi takker Hazel for praten og gleder oss til å se utviklingen hennes i årene fremover!
