Norges Idrettsforbund har mange dyktige medarbeidere både sentralt og regionalt rundt om i landet. Medarbeidere som hver dag gjør sitt ytterste for at norsk idrett skal ha så gode rammebetingelser som mulig.
Den største ressursen i norsk idrett er likevel etter min oppfatning de 10-tusen vis av frivillige timer som legges ned både i bygd og by. Ildsjeler, et av de vakreste ordene i det norske vokabularet, voksne som byr på seg selv og bruker sin fritid til å produsere gode idrettstilbud.
Til tross for at frivillige legger ned tusenvis av timer med gratis innsats så er jeg bekymret over kostnadsspiralen i flere idretter. Kostnadsnivået er noen steder så høyt at det er ekskluderende for deltakelse, målet til idretten er det motsatte – idrett for alle! Jeg tror det er bred enighet om at man ikke ønsker et ”klasseskille” i idretten, fra mitt ståsted handler det om hvilke virkemidler ønsker man å ta i bruk. Jeg tror idrettsstyret i kommende periode bør arbeide med:
- kampanjer med bevisstgjøring av trenere og foreldre knyttet til kostnadsspiralen, hovedvekt på holdninger og ambisjoner
- å stimulere kommuner til å gi gratis hall-leie til aktivitet rettet mot barn og tenåringer
- å stimulere kommuner til å videreutvikle ordninger med utlån av utstyr
- videreføring av ordningen med lokale aktivitetsmidler, en ordning som krever lite byråkrati og gir mye aktivitet
- å dele gode historier fra bygd og by som viser tiltak som faktisk fungerer for å redusere kostnadsspiralen i idretten.
Jeg tenker at lønnsnivået til toppstillingene- og vervene bør gjenspeile den jobben som utføres. Det oppleves som rimelig umusikalsk at ledere i idretten er bedre betalt enn statsråder og stortingsrepresentanter. I en diskusjon om kostnadsspiralen i norsk idrett har vi som ledere liten troverdighet med mindre vi går foran med gode eksempler og viser økonomisk edruelighet i våre forventninger og krav. Uavhengig av om pengene kommer fra dugnadsjobbing, sponsorer eller gjennom statlige overføringer.
